Trivialiteter...

Noen ganger virker det som om jeg holder på å glemme mitt eget språk. Det er som om engelsk sakte men sikkert tar over hjernen min, som om jeg ikke lenger kan skrive like flytende på norsk. Men så tenker jeg at det kanskje er fordi jeg er omringet av engelsk. Jeg mener, det er ikke lett å bytte fra engelsk til norsk hele tiden. Så egentlig er det naturlig at jeg ikke skriver like flytende på norsk etter at jeg har tilbrakt de siste fire månedene i Storbritannia. Det hadde kanskje vært noe annet om jeg faktisk følte at jeg ikke engang kunne prate norsk? Ikke det, noen ganger føler jeg at språket mitt er så påvirket av engelsk at halvparten av det jeg sier kommer ut på engelsk, eller i alle fall en eller annen versjon av engelsk. Hvorfor kan jeg ikke finne norske ord som holder den samme meningen?

Kanskje jeg burde være glad for at jeg er såpass god til å prate og skrive engelsk som jeg er i stede for å sørge over et - til tider - labert norsk vokabular. For jeg får gode karakterer her i Wales. Jeg får sjeldent kommentarer på grammatikk, og generelt sett synes de som retter essayene mine at språket mitt er flytende og at jeg skriver veldig godt. Jeg er selvsagt sjeldent eller aldri fornøyd med karakterene mine, men det er nok mer fordi jeg generelt forventer mer av meg selv.
              
Men så var det jo det faktum at jeg studerer kreativ skriving... Og når man studerer kreativ skriving så burde man helst ha et bredt vokabular i det språket man utrykker seg i. Noen ganger føler jeg virkelig at mitt vokabular er begrenset. Som om jeg aldri kommer til å utrykke alt det jeg vil fordi jeg rett og slett ikke har nok ord. Det er så utrulig frustrerende å vite at du vil skrive, men å være for redd for å begi deg ut på dypet. For det er skummelt å skrive. Det er skummelt å skulle dele noe du har skrevet med andre. Det er skummelt å feile. Men det er jo det som er å være en forfatter... Du må kunne kaste deg ut i bølgene å la de føre deg bort. Noen ganger ender du kanskje opp med historier og karakterer som er kjedelige, forutsigbare og rett og slett ikke gode nok til å dele med andre. Men så kan du også plutselig finne ut at du har startet på noe ganske så utrulig, at du har begynt et eventyr som andre vil kunne glede seg over.

             
Nå, så er jeg nok ikke den neste J.K Rowling eller Margit Sandemo... Men jeg kan kanskje en dag være så heldig at jeg kan gå inn i en bokhandel å se noe jeg har skapt. Og om jeg noen gang skal oppnå det målet så må jeg skjerpe meg. Jeg må bli flinkere til å skrive litt vær dag, til å ta sjanser og til og ikke være redd.  Jeg må begynne på historier for så å fullføre dem.

PS: det er utrulig hva man får inspirasjon til når man egentlig burde lese til eksamen... ;)

Ja så sitter jeg her og har nå kun en dag igjen til å lese før eksamen. Burde jeg ha gjort mer tidligere? Ja. Er dette det samme som jeg gjør før vær eksamen og innlevering? Ja. Ikke det, litt lesing har jeg da presset inn iblant episoder av Friends.

Jeg må jo innrømme at selv om jeg liker mye av det jeg har lest om til denne eksamen så er jeg rett og slett ikke en person som takler eksamen veldig bra. Uansett hvor mye jeg har lest, uansett hvor forberedt jeg er så endrer det hele seg når jeg kommer inn i ekamenslokalet. Jeg har aldri vært en stor tilhenger av literære analyser og slikt, og det er jo det det hele handler om. I tillegg er jeg som oftest ekstremt pessimistisk når det gjelder det jeg leverer inn... og som oftest går jeg ut av eksamenslokalet i et relativt dårlig humør - overbevist om at jeg akkurat gjorde en elendig jobb.

Heldigvis går det generelt sett bra, så jeg burde jo ikke være så nervøs. Men jeg er det, og jeg prøver alltid å utsette det ved å ikke tenke på eksamen, men det betyr jo også at jeg ikke leser like effektivt som jeg burde. I det hele tatt en ganske dårlig løsning.

Men det ordner seg... det ordner seg alltid for snille piker eller hva?



Noen bilder fra min feiring av 17 mai i Aber, første gang jeg ikke har vært i Norge på vår nasjonaldag.

(Is må til på 17.mai)

Hvordan feiret du 17. mai?

Bare litt forskjell mellom Nord-Norge og England. Men skal innrømme at det var litt fint å gå fra grått til grønt.

Så... Overskriften er litt sånn intern greie, så ikke tenkt på den så mye om du ikke skjønte den (men det gjorde du sikkert, for de fleste som leser denne bloggen er folk jeg kjenner). Da er man faktisk tilbake til Aber etter en fantastisk tid hjemme der jeg egentlig gjorde svært lite når det gjaldt forberedelser til eksamen. Men til gjengjeld hadde jeg jo det ganske så fint med å gjøre andre ting. Og det var så fint, så fint å se alle igjen.

Uansett; bildene fra det kommer kanskje... men mest sannsylig ikke... Jeg tenkte nå uansett at jeg skulle vise fram noen ting jeg kjøpte meg på København Lufthavn.

 Her er det da smykketreet og øredobbene fra Pilgrim som er nyinnkjøpt.

Og her har vi mine fantastiske nye sko fra Monsoon... (fra barneavdelingen, men det er da ikke viktig)

Og så disse da, fra Accessorize.

Jah, er skummelt å ha lang ventetid på en flyplass. I tillegg til disse ble det noen lykketroll som jeg skal gi i gave og noen småting til.

Det var alt for denne gang!

... og også en måte å unngå å gjøre innleveringsoppgaven min.

Han vokser opp så fort! Og noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke bodde så langt unna han, føler liksom at jeg går glipp av så mye. Men nå er det bare fire dager til jeg får se min fantastisk søte og til tider meget irriterende lillebror Marius. Jeg gleder meg masse!

... vel, en av dem i alle fall. Her er noen bilder av Aberystwyth som jeg tok for litt over en uke siden, da det var rundt 17 varmegrader og strålende sol (i dag var det grått og regnvær, men fortsatt ikke så ille temperatur). Bildene er litt tilfeldig, og viser så absolutt ikke alt ved denne fantastiske byen som jeg studerer i.

(Pantycelyn)

(Pantycelyn)

(God kaffe her, men ikke like god som Kaffepausen)


(Hoved handlegata - the highstreet)

(Strandpromenade, sol og sand)

(Fine, fine utsikten)

(Old College)

(Fortsatt Old College)

(Til og med benkene her ved promenaden er awesome!)

(<3)

(slottsruin!!)

(Meg; ja, så varmt var det faktisk!)

(mer Old College)

(Dørvokter nr 1)

(Dørvokter nr 2)

(Enda mer Old College)

(Iiiiis!)

Og det var det for denne gangen, takk for nå og håper vi ses igjen :)

... det er meg igjen. Jeg har tenkt litt over det og har funnet ut at jeg kanskje burde skrive litt mer om hvordan det er å være student her i Aberystwyth (aka Aber). Det er jo... uhm... livet mitt akkurat nå egentlig. Derfor tenkte jeg at jeg nå kanskje skal skjerpe meg litt når det kommer til å skrive, og kanskje legge ut litt bilder og slikt... Har da faktisk relativt få bilder siden jeg (spesielt etter jul) har tatt svært få. En annen ting jeg har lyst å gjøre mer av... Men føler meg litt vel turist/snåling om jeg går rundt å tar bilder midt i byen aleine, så kanskje man skal prøve å overtale noen av de der merkelige menneskene jeg bor med til å bli med på galskapen.

Jeg kan også melde at jeg for øyeblikket er sjuk, og går rundt og hoster til den store gullmedaljen. Det høres virkelig ut som død og fordervelse altså... Er trøtt og sliten i tillegg; noe som ikke fungerer helt bra når man prøver å kombinere det med å skrive på en innlevering... Denne innleveringen skal da inn på fredag, men om jeg får den ferdig eller nesten ferdig i morgen kommer jeg til å ha mindre dårlig samvittighet for at jeg skal på Funeral for a Friend (<--spotify link) i morgen kveld. Og det betyr også at jeg kanskje kan dra ut på St. Patrick på torsdag (om jeg finner noen å dra med).

Nå tror jeg det begynner å bli sengetid... har vel egentlig følt at det var sengetid siden kl 16, men ting skjer og plutselig er klokken over ett og du innser at du ikke har gjort noe fornuftig i hele dag. Ja, sånn bortsett fra å dra megselv til forelesningen jeg hadde kl 17.

Peace out, lots of love and all that jazz...

Christina

Skjerpings. Seriøst... Det er noe veldig galt med min motivasjon til å gjøre noe som helst nyttig for tiden. Hvorfor gjøre noe nyttig når man kan gjøre noe totalt meningsløst? Yeah... Klokka er snart to og jeg har nok en gang endt opp med å ikke gjøre noe av det jeg burde. Og jeg vet at jeg er en sånn person som gjerne utsetter alt til jeg ikke lenger kan utsette det, men jeg burde jo klare å ha litt struktur i livet. Jeg burde klare å gjøre noe når jeg faktisk har planlagt at jeg skal gjøre det. For om jeg fortsetter på denne måten så kommer det ikke til å ende bra. Og sånn er det bare.

I dag er det mammadagen, og jeg vil egentlig bare si at jeg er kjempe utrulig glad i deg mamma og jeg håper du har hatt og enda har en fantastisk dag. Savner deg masse! Masse klemma og kyss fra det store utenomlandet!

Christina